Kan det være slik at målet ikke alltid er å ta de riktige beslutningene for framtiden, men å vinne velgere her og nå? Hvem tjener på dette? Og kanskje enda viktigere – hvem taper?

Boken «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte tar opp flere av disse dilemmaene. Når et land blir velstående, kan presset øke for å opprettholde status quo og unngå beslutninger som kan skape misnøye.

Kan det hende at de vanskelige prioriteringene skyves foran oss, og at nødvendige, men upopulære tiltak blir nedprioritert? Hva skjer med samfunnet vårt hvis politikkens drivkraft ikke først og fremst er løsninger, men stemmesanking?

Politikken som en popularitetskonkurranse

Det politiske landskapet er mer krevende og komplekst enn noen gang. Jeg har selv vært aktiv i Miljøpartiet De Grønne i ti år, og aldri har jeg opplevd en vanskeligere situasjon å være folkevalgt i. Kanskje er det slik at de valgene vi virkelig trenger, er lite populære her og nå?

Ofte kan det virke som om politikere vegrer seg for å fatte upopulære beslutninger i frykt for å miste velgere. Hva gjør det med oss som samfunn, når kortsiktig gevinst prioriteres foran langsiktig bærekraft?

Vi ser det i klimapolitikken, der ambisiøse mål settes, men tiltakene for å nå dem kan svekkes i møte med opinionens skiftende stemning. Vi ser det i naturpolitikken, hvor økonomiske interesser ofte vinner over vern av sårbare økosystemer.

Vi ser det i samferdselspolitikken, hvor motorveier fortsatt prioriteres framfor kollektivtrafikk. Og vi ser det i energipolitikken, hvor debatten om 40 øre fastpris har fått mer oppmerksomhet enn de strukturelle endringene, som kan sikre et mer energieffektivt samfunn med energieffektivisering og strømsparing.

Hvem betaler prisen?

En av de mest urovekkende konsekvensene av denne utviklingen, er spørsmålet om hvem som faktisk betaler prisen. Er det vi som lever i dag, eller er det de som kommer etter oss?

Framtidige generasjoner må kanskje håndtere konsekvensene av vår vegring mot å ta upopulære, men nødvendige valg. Hvis naturen taper, hvis klimaet taper – betyr det at også våre barn og barnebarn taper?

Vi ser tendenser til at politiske partier blir mer opptatt av å skape slagord enn løsninger. I et demokrati hvor valgkamper blir PR-strategier snarere enn ideologiske kamper, er det nødvendigvis de beste løsningene som vinner – eller er det de mest salgbare? Kanskje er dette en utvikling vi bør reflektere mer over. Politikk må handle om mer enn stemmesanking

Hvis vi ønsker en politikk som faktisk løser de store utfordringene, trenger vi kanskje ledere som ikke bare sier det folk vil høre, men som også tør å ta de vanskelige, men nødvendige beslutningene. Hvordan kan vi bedre støtte politikere som våger å stå i stormen for det de tror på – selv når det koster dem popularitet?

Det er ikke nok å ha politiske visjoner; de må også omsettes i handling. Hvis politikken i for stor grad reduseres til en popularitetskonkurranse, er det ikke bare framtidige generasjoner som kan tape, men også demokratiet selv.

Så hvor er vi egentlig på vei? Og enda viktigere – hva kan vi gjøre for å endre kursen?